Jeg tror på vitenskap, kjærlighet og karma -Og at vi er det vi gjør.

November 17, 2016

Hei. Jeg heter Barbro, jeg har ganske nettopp gått fra å være i tjueårene til å være i tredveårene, og det er ganske skummelt skal jeg si deg. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre, for jeg har aldri vært så gammel før. Da hjelper det veldig at jeg har fått æren av å bli BeYoga sin ambassadør - noe som betyr at jeg får dele min reise med dere.

Jeg startet min yogareise i vår, etter å ha vært sofagris i sånn cirka 10-15 år. Jeg har hatt noen korte affærer med tredemølla og har selvfølgelig vært støttemedlem på diverse treningssenter over hele landet opp i gjennom årene, men ingenting har helt klart å fenge meg. Motivere meg. Så fant jeg yoga. Og jeg ble ganske akutt hekta. Jeg startet hjemme i stua med YouTube på storskjerm og is i magen. Som ikke-troende var det skumleste med å starte min praksis ideen om yoga som en spirituell greie. Jeg synes den delen virket superteit. Jeg var spesielt skeptisk til å skulle forholde meg til figurer som Buddha og Ganesh, og alle de rare navnene og ordene som Patañjali og asanas. Så, ja, man kan trygt si at jeg stilte meg tvilende til hele greia. Helt ærlig så kunne jeg overhodet ikke se for meg at jeg frivillig skulle sette meg ned å meditere. Dét ble for teit, det. Men jeg var desperat. Jeg var 29 år, men følte meg 89 år. Jeg hadde sterke smerter i ledd og muskler som følge av en stressrelatert lidelse og så intense hodepiner at alt jeg ville var å kaste opp og gråte. En kveld surra jeg desperat rundt på gulvet og havnet av en eller annen grunn i det jeg nå vet er plogens posisjon. Jeg kjente med en gang at det som gjorde så jævlig vondt i nakken og hodet mitt ikke lengre gjorde at jeg ville kaste opp og gråte. Det lindret. Dette var i mai.

Nå sitter jeg her da, ganske nøyaktig seks måneder senere, og er helt yogafrelst. Det er ikke noe mirakel eller vidunderkur - men jeg har ikke lengre hodepine hver dag, og jeg og kroppen min har det mye bedre sammen. Jeg er fysisk aktiv fem til syv dager i uka, men det handler ikke lengre bare om yoga som treningsform selv om det er en veldig stor del av min praksis. Det tok ikke lang tid før jeg innså at yoga er en livsstil, og etter hvert har jeg også innsett at alle disse figurene og ordene som jeg var så skeptisk til, bare er symboler på noe mer. Noe dypere. Noe større en det sårbare egoet. Disse gutta boys, Buddha og Ganesh, og ideen om Samadhi, er tegn på kjærlighet, fred, livet, empati og ro. En objektifikasjon av ting man ikke ser, men føler og opplever. Og det er helt fuckings greit, det.

Jeg har som sagt aldri vært spirituell eller troende, men på samme tid har jeg jo alltid tenkt på dette med sjelen. Vi må jo være noe mer enn kun kjøtt og blod? Og om man vil kalle det en sjel, eller energi, eller bevissthet - det er helt opp til hver enkelt. Alt jeg vet, og tror, er at det meste her i livet har en mening og at alt henger sammen. At jorden og menneskene og dyrene og plantene er en del av noe større. Jeg tror på vitenskap, og kjærlighet, og karma. Og at vi er det vi gjør. Yoga er liksom den greia som har hjulpet meg å komme hit hvor jeg er i dag. Jeg lever, nå - ikke i fortiden. Jeg puster, akkurat nå. Til tider er det en ganske uoversiktlig og intens greie, det å leve, og da er det greit å kunne ta noen minutter i treets posisjon og bare puste. Dypt inn. Dypt Ut. Namaste.

Tusen takk til Jannice og Linn Ingrid for at jeg får lov til å lære og utvikle meg hos dere som ambassadør for det herlige studioet deres.

Please reload

Follow us

  • Facebook - White Circle
  • Instagram - White Circle

Åpnet Oktober 2015